onsdag 5. februar 2014

i care too much, or nothing at all


Dagene er de samme. Alle dager er like. Jeg glipper med øynene med en gang jeg kommer hjem klokka fem, med tanker i bakhodet om alt jeg må gjøre og alt jeg burde gjort og hva jeg har gjort feil og hva som ikke funka i dag. Men tydeligere er de tankene om hva som faktisk funka i dag, hva som gikk bra og hva som gjorde meg glad. Og det er det som holdet meg oppe. I de åtte timene på skolen full av forskjellige mennesker har jeg ikke tid til å tenke, jeg bare handler. Jeg handler på impuls, jeg handler etter hva jeg føler for akkurat i det øyeblikket, og noen ganger går det og andre ganger ikke. Noen smiler til deg og andre ser bort, noen godtar deg den dagen og andre dager ikke i det hele tatt, noen digger deg for den du er i dag, og neste er du kjip og nytteløs for dem akkurat da. Jeg kan aldri helt vite hva folk liker best ved meg og hvordan jeg burde være til en hver tid, men det viktigste nå er at jeg bare er. For det er noen ganger det eneste jeg greier. Fortsatt forventes det så utrolig mye, og jeg prøver å tilfredstille folks ønsker og forventninger, og smile og spre glede og også skape glede. Når jeg først greier det kan jeg når dagen er omme, si at jeg elsker livet som det er akkurat nå og at det ikke er så mye som trenger å forandres. Det er der jeg henter inspirasjonen til å stå opp neste dag med den samme gleden i meg, komme meg ut og vise meg sånn som jeg vil at folk skal se meg. Da kan hva som helst skje og jeg kan greie å sette pris på det.