fredag 6. desember 2013

Vet du hva jeg hater?

Vet du hva jeg hater? Tanken på å bli voksen. Nei, jeg hater ikke tanken på hva det inneholder og hva det gir deg i livet, men tanken på alt man mister, alt og alle som sakte svinner hen for oss alle uten at vi helt klarer å verken legge merke til det eller holde det igjen så det aldri glipper. Vi bare lar det fade hen, legger det bak i hjernen, og tar det bare opp igjen når vi en sjelden gang minnes på det. 
Ungdomstida er en hard tid, men vet du hva det også er? Utrolig rått, og ingenting kan sammenlignes med den tida. Ingenting er like innholdsrikt som det, ingenting gir like mye mening og ikke mening på samme tid, ingenting gir meg så mye som den gjør. Kanskje har jeg aldri kontroll over den, og kanskje vil jeg aldri klare å være fullstendig lykkelig hele tiden, men hva om det ikke er meningen? Hva om det er hele poenget, fordi det er kun da vi virkelig klarer å leve – når vi klarer å miste grepet om virkeligheten i noen øyeblikk og synes at det er fint, helt akseptabelt og ganske fantastisk? 
Det beste er at jeg vet ingenting. Jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje meg, og kanskje er det også det jeg frydes over – den store åpne framtida mi, men også de kommende dagene hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hvor jeg kan la meg selv miste kontrollen og noen ganger bare la ting skje, fordi det er da man får oppleve livet, noen ganger på ekstreme måter men også på fantastiske måter, hvor det uventede blir til en av mine beste opplevelser og minner. Tør jeg å tro at dette også skjer når jeg er voksen? Når jeg har fått et hus, en mann og barn og er (u)lykkelig gift? Tør jeg å tro at jeg har tid og muligheten til noe annet enn å drømme? Fordi for meg virker det ikke som det går an, og det synes jeg er trist. Jeg kan ikke forestille meg at jeg klarer å takle det å gi slipp på enkelte minner, det å være ung og fri og åpen for alt, også plutselig bare være stuck på et sted? Er det sånn det fungerer? At da er alt halvveis glemt, gjemt bort, pakket bort som om du har flyttet til en helt annen verden? Er bestekompisen din gift og godt plassert utpå landet i et stort og fint hus, og glemt for alltid? Er smilet du viser omverdenen og de voksne venninne dine ekte, er hemmelighetene det? Er ordene det? Går det i det hele tatt an å være fullstendig ærlig som voksen? Eller spiller den rollen du har alt for mye inn, blir ansvaret ditt for viktig?



“Most people don't grow up. Most people age. They find parking spaces, honor their credit cards, get married, have children, and call that maturity. What that is, is aging.” 
― Maya Angelou

“I am convinced that most people do not grow up...We marry and dare to have children and call that growing up. I think what we do is mostly grow old. We carry accumulation of years in our bodies, and on our faces, but generally our real selves, the children inside, are innocent and shy as magnolias.” 
― Maya AngelouLetter to My Daughter

bilder: tumblr


3 kommentarer:

  1. Jeg synes absolutt du har rett. Ungdomstiden har denne åpenheten hvor ingenting er bestemt ennå, og der er noe som man burde nyte som ungdom. Men jeg vil tilføye at denne åpenheten ikke forsvinner helt når man blir voksen, den bare finnes på andre områder, litt mer skjult kanskje. Man må kanskje lete litt, men den er der fortsatt. Det er det som gjør livet litt mystisk. Livet vil alltid være spennende. Det er i hvert fall min erfaring.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan kanskje stemme. Men det er kanskje det jeg er redd for, all letingen, føles ut som man må gjemme seg litt på en måte. Men jeg får vel også oppdage det selv en (og sikkert flere) ganger om lenge.

      Slett
  2. Og så er det det "å miste grepet" som du beskriver så bra. Det trenger man ikke å lete etter, det tror jeg vil skje mange ganger. Men akkurat disse øyeblikk hvor man føler, man har ikke kontroll, de kan gi utrolig mye. Man er liksom tvunget til å være åpen og la ting skje, og ofte ser man i etterkant hvor mye man har lært eller til og med vunnet.

    SvarSlett