fredag 6. desember 2013

Vet du hva jeg hater?

Vet du hva jeg hater? Tanken på å bli voksen. Nei, jeg hater ikke tanken på hva det inneholder og hva det gir deg i livet, men tanken på alt man mister, alt og alle som sakte svinner hen for oss alle uten at vi helt klarer å verken legge merke til det eller holde det igjen så det aldri glipper. Vi bare lar det fade hen, legger det bak i hjernen, og tar det bare opp igjen når vi en sjelden gang minnes på det. 
Ungdomstida er en hard tid, men vet du hva det også er? Utrolig rått, og ingenting kan sammenlignes med den tida. Ingenting er like innholdsrikt som det, ingenting gir like mye mening og ikke mening på samme tid, ingenting gir meg så mye som den gjør. Kanskje har jeg aldri kontroll over den, og kanskje vil jeg aldri klare å være fullstendig lykkelig hele tiden, men hva om det ikke er meningen? Hva om det er hele poenget, fordi det er kun da vi virkelig klarer å leve – når vi klarer å miste grepet om virkeligheten i noen øyeblikk og synes at det er fint, helt akseptabelt og ganske fantastisk? 
Det beste er at jeg vet ingenting. Jeg har ingen anelse om hva som kommer til å skje meg, og kanskje er det også det jeg frydes over – den store åpne framtida mi, men også de kommende dagene hvor jeg ikke vet hva som kommer til å skje, hvor jeg kan la meg selv miste kontrollen og noen ganger bare la ting skje, fordi det er da man får oppleve livet, noen ganger på ekstreme måter men også på fantastiske måter, hvor det uventede blir til en av mine beste opplevelser og minner. Tør jeg å tro at dette også skjer når jeg er voksen? Når jeg har fått et hus, en mann og barn og er (u)lykkelig gift? Tør jeg å tro at jeg har tid og muligheten til noe annet enn å drømme? Fordi for meg virker det ikke som det går an, og det synes jeg er trist. Jeg kan ikke forestille meg at jeg klarer å takle det å gi slipp på enkelte minner, det å være ung og fri og åpen for alt, også plutselig bare være stuck på et sted? Er det sånn det fungerer? At da er alt halvveis glemt, gjemt bort, pakket bort som om du har flyttet til en helt annen verden? Er bestekompisen din gift og godt plassert utpå landet i et stort og fint hus, og glemt for alltid? Er smilet du viser omverdenen og de voksne venninne dine ekte, er hemmelighetene det? Er ordene det? Går det i det hele tatt an å være fullstendig ærlig som voksen? Eller spiller den rollen du har alt for mye inn, blir ansvaret ditt for viktig?



“Most people don't grow up. Most people age. They find parking spaces, honor their credit cards, get married, have children, and call that maturity. What that is, is aging.” 
― Maya Angelou

“I am convinced that most people do not grow up...We marry and dare to have children and call that growing up. I think what we do is mostly grow old. We carry accumulation of years in our bodies, and on our faces, but generally our real selves, the children inside, are innocent and shy as magnolias.” 
― Maya AngelouLetter to My Daughter

bilder: tumblr


søndag 10. mars 2013

All the world needs is inspiration


Hei, lenge siden jeg har skrevet her. Tiden har gått fort, og jeg har det ganske bra. Jeg har begynt å trene, skal ha min 2. pt time denne uka, jeg har forelsket meg i youtubere(som dicasp og jacksgap) jeg aldri kommer til å møte, jeg har gått i 8.mars-tog og feiret, jeg har skrevet utallige noveller og fortellinger i forbindelse med skolen, jobbet generelt mye med skole og hatt lite tid til annet. Gleder meg sinnsykt mye til sommerferie, når jeg er ferdig med eksamen og alt det shitet. Føler jeg ikke kan senke skuldrene før jeg har hatt eksamen, jeg føler et konstant press hele tiden. Helst vil jeg leve som bildene over, og jeg vet at jeg en gang kommer til å gjøre det. Jeg må bare gjøre meg ferdig med skole og komme meg ut i verden og leve livet. 

fredag 18. januar 2013